1969,
ble jeg født på Røros
sjukehus. Oppveksten fikk jeg på andre siden av fylkesgrensen, på
Os. Os er ei lita fjellbygd øverst i Østerdalen. Klimaet er
tørt, og vintrene kjennetegnes ved mye snø og mange kuldegrader.
Ofte kunne kvikksølvet ligge stabilt på 30 grader eller mer,
ei uke eller to i slengen midt på vinteren. (Rekorden er 52
grader!)
I konkurranse med håndball, som de fleste av venninnene mine drev med,
var det interessen for langrenn som vant. Gleden over å trene ute i
terrenget var større enn inne i en idrettshall.
Hele familien var glad i være ute på fjellturer både sommer
og vinter, og min egen treningsiver kom også som en følge av
det.
Som 16 åring flyttet jeg til Trysil for å kombinere skole
og idrett på Skigymnaset. En fin kombinasjon, og det ble noen
lærerike år som la grunnlaget for en videre karriere.
Vi hadde et godt treningsmiljø, og på hybelen fikk jeg mine
første erfaringer i matlaging, klesvask og rengjøring. Etterhvert
skjønte både jeg og mine medelever, at dagen og uka måtte
struktureres for at vi skulle få tid til alt vi ønsket å
gjøre.
Jeg kom på jr. laget som 18 åring, etter å ha tatt
en overraskende gullmedalje både individuelt og i stafett i mitt andre Jr.
NM.
Tilliten ble ikke fornyet etter to år på jr. laget, så de
to første årene som senior måtte jeg stå på egne
bein. Lokale sponsorer hjalp til slik at jeg fikk muligheten til å satse.
World-Cup debuten skjedde i Lahti i 1991.
Videre ble det tre år på Team Postgiro. Resultatene var
varierende, og Lillehammer-OL glapp hårfint. Mesterskapsdebuten kom
året etter under VM i Thunder Bay, men bare som reserve. Denne sesongen
var jeg på rekruttlaget i NSF.
Året etter, 1995/96 kom jeg inn på elitelaget. Konkursen i NSF
var et faktum og de økonomiske vilkårene var dårlig. Min egen
satsning var derfor fortsatt avhengig av lokal sponsorstøtte. Både
jobb og skolegang var satt på venteliste til fordel for langrenn på
heltid.
Etter at jeg i mai i 1996 sa ja til Tor Jarle i Os Kirke, avslutta vi
samtidig oppholdet i Trysil, og flytta tilbake til Os. Tor Jarle har satt
læreryrket på vent, og har de siste årene jobbet som
reingjeter og snekker. Dette gir oss muligheten til å ha kontakt med andre
miljøer enn skimiljøet. Samtidig har han vært en god og
uunnværlig støttespiller for meg.
Fortsatt venter vi på det stooore gjennombruddet.
Det har blitt både VM i Trondheim, OL i Nagano og VM i Ramsau, uten at
resultatene har tatt av.
Nå satses det for fullt mot Lahti og Salt Lake. Så får vi
se hva historien sier videre