– Do you do any drugs?

– Only coffee. That’s the only
drug I can afford these days.

(Fra filmen Coyote
Ugly)

En positiv dopingprøve
med  påfølgende dom er en enorm
belastning  for en idrettsutøver.
Medieoppstyret er stort, selve utestengelsen svir, og det  å få dopingdømt knyttet til navnet sitt og å
bli sammenlignet med Johan Muhlegg og Ben Johnson kan være knusende for en
idrettskarriere. Sponsorene forsvinner, pengene uteblir- for noen faller livet i
grus. Likevel ser vi daglig at idrettsutøvere er villige til å ta sjansen i
kampen for å bli best mulig. Og hvis dopingtesten er positiv kjempes det med
nebb og klør for å bli frikjent. I Norges Idrettsforbunds lover heter det nemlig
i $11-3:

For å kunne straffedømmes må det foreligge
forsett eller uaktsomhet.

Og i $ 12-5: Medlem av NIF som
forsettlig eller uaktsomt overtrer reglene om doping, straffes etter reglene i
kapittel 11.

Vi har hørt alle
historiene. «Noen puttet noe oppi glasset mitt, i maten min, det var legen, det
var treneren, jeg kjøpte et kosttilskudd og visste ikke» osv. Tyskeren Dieter
Baumann hadde fått Nandrolon i tannpastaen… Lovverket må selvsagt sikre
utøvernes rettsikkerhet, men grunnlaget er samtidig lagt for at det er mulig å
vri seg unna, og for det som i noen tilfeller kan fortone seg som urettferdig
forskjellsbehandling.

Koffein er samme stoff
som sendte den italienske toppsyklisten Gianni Bugno og den tyske toppsvømmeren
Sylvia Gerasch ut i to år lange karantener på 1990-tallet. Peter Hemmersbach,
seksjonssjefen ved dopinglaboratoriet på Aker, sier at den tillatte
grenseverdien på 12 mikrogram koffein/ml urin er satt romslig slik at ingen skal
bli tatt for doping etter en  kopp
kaffe eller to eller en flaske cola.

Her i Norge har vi hatt
tre slike saker i løpet av de siste årene. Før Ine Wigernæs og Anita Valen ble
tatt med henholdsvis 13,7 og 14,5 mikrogram koffein pr.ml urin, ble en
ishockeyspiller i 2001 dømt til seks måneders utestengelse og to syklister til
to års utestengelse. Den ene av syklistene innrømmet at han hadde drukket to
bokser koffeinholdig Red Bull styrkedrikk. Den andre syklisten hadde 12,9
mikrogram koffein pr. ml urin. Han hevdet overfor domsutvalget at han hadde tatt
Fenazon-Koffein tabletter mot hodepine pga et dødsfall i familien.

Lenge før sakene til
Anita Valen og Ine Wigernæs kom opp i domsutvalget, uttalte utvalgets leder Lars
E. Frisvold:

Koffein står fremdeles på dopinglisten på
det tidspunktet hvor utøverne har forbrutt seg. Så kan man i ettertid diskutere
om stoffet bør stå der eller ikke.

Aftenposten oppsummerte
det alle trodde var logisk:

At koffein skal ut av
dopinglisten vil være til liten trøst for Anita Valen. Hun dømmes etter hva som
sto på listen da hun avla testen.

Men for domsutvalget var
en slik logikk ikke like innlysende. Domsutvalget frikjente Anita Valen. Hvilken
forklaring ble gitt?

Jo, opplysningene fra
Verdens antidopingbyrå (WADA) om at koffein skulle utgå fra dopinglisten var
avgjørende!

«Det ville være arrogant ikke å
frikjenne  henne,» fastslo
Frisvold. Så da så.

Blir du tatt i
fartskontroll i 85 km/t på  en vei
med fartsgrense på 80 km/t, blir du helt sikkert frikjent hvis fartsgrensen på
veien er bestemt hevet til 90 km/t om noen måneder……blir du tatt i tollen med et
par flasker for mye, er det helt sikkert ok for tollerne hvis kvoten skal
utvides om et par måneder…

Etter frikjenningen av
Valen var det nok vanskelig ikke å gi Wigernæs samme skjebne. Koffein skal ut av
dopinglisten, like mye for Wigernæs som for Valen. Men i saken mot Wigernæs
valgte man å gå inn i sakens realiteter:

 Spørsmålet blir om Wigernæs forsto eller
burde forstå, at hennes inntak av kaffe og cola medførte et for høyt
koffeininnhold. Et bekreftende svar på dette innebærer at hun har opptrådt uaktsomt i
forhold til dopingbestemmelsene.

Domsutvalget bemerker: Det er
ingen uenighet om sakens faktiske bakgrunn. Domsutvalget finner heller ikke av
eget tiltak å trekke i tvil de opplysninger som Ine Wigernæs gir om sitt inntak
av koffeinholdige drikker før og under 30 km i NM den 30. mars 2003. Det legges
derfor tilgrunn at hun til frokost den aktuelle dagen, drakk mellom 4 og 5 dl.
traktekaffe, 1,5 til 2 dl. pulverkaffe før start og 1 dl. pulverkaffe blandet
med 1 dl cola under konkurransen. Analysen av A- og B- prøven slo fast en
koffeinkonsentrasjon på 13,9 ug/ml. Den tillatte grense er 12
ug/ml.

 Men stopp litt. Et enkelt lite
regnestykke viser at Wigernæs i løpet av noen få timer har tyllet i seg  BORTIMOT EN LITER KAFFE OG COLA! Hun
har ¾ liter kaffe i magen når hun stiller på startstreken. Er dette et normalt
kaffeinntak? Det mener domsutvalget! Norge ligger i verdenstoppen når det
gjelder kaffedrikking, med 3,8 kopper
kaffe per voksne nordmann pr.
dag. Hvem i huleste ville BØTTE innpå Wigernæs’ kaffe/colamengder og så gå
skirenn? Med all den kaffen skvulpende i magen!  Og med all respekt å melde- det er jo
tatt for å kvikke seg opp! For ellers kunne hun jo drukket XL-1 eller andre
styrkedrikker slik man gjør i andre idretter! Ut fra domsutvalgets dom kan  man nesten tro at Ine Wigernæs IKKE VISSTE at kaffe inneholder koffein
og  at koffein står på dopinglisten.
Men..vi har jo med å gjøre en ressurssterk kvinne med doktorgrad i restitusjon
fra Norges Idrettshøyskole, som holder foredrag om restitusjon, ernæring og
drikke, og som  til og med har vært
med på å skrive artikkel i Aftenposten om kaffe og doping! (Domsutvalget kan
UMULIG vite hva restitusjon er- at mat og drikke er en viktig del av den!)

Vi har
lenge visst at det er mye usikkerhet knyttet til koffeinomsetningen i kroppen.
Skilegene (Wigernæs’ lege/trener og skilandslagets lege) skrev i sine
erklæringer til domsutvalget om  «ny kunnskap» som angivelig skal
gå ut på at selv mindre mengder kaffe kan gi utslag på en dopingtest.

 Vi
har naturligvis derfor heller ikke gitt utøverne beskjed om at de må utvise
forsiktighet på et helt annet nivå enn man tidligere har
trodd.

Hvilken relevans de små
kaffemengder har for saken, kan man bare lure på. Men de  velmenende legene kan spare seg sine
formaninger om forsiktighet. I tiden 1998-2002 ble det i Norge  tatt 11831 dopingprøver. (Rapport fra
Antidoping Norge). De to syklistene har fortalt hvilke store mengder koffein de
inntok. Norge er et kaffedrikkende folkeslag. Likevel er de resterende 11828
dopingprøvene negative på koffein. Grunnen er selvsagt at utøverne vet at kaffe kan gi utslag på
dopingtest, at de kaffemengdene de eventuelt har inntatt er for små til å gi
utslag og at det er ubehagelig å ha magesekken skvulpende full av kaffe når man
skal prestere i idrett.

I Aftenposten kan man
16.5.03 lese: «Bruk av koffeintabletter i norsk idrett er ikke så uvanlig som
man skulle tro. Tablettene blir knust i kaffe».

Både trenere og utøvere
kan fortelle at bruk av koffeintabletter har vært vanlig i sykling.

Legene i
langrennsmiljøet er mer uklare – den ene av legene nekter merkelig nok å
kommentere bruken av koffeintabletter. En liten rundspørring blant aktive
langrennsløpere på toppnivå avslører fort at enkelte leger har vært  flittige koffeintablett-drikkeblandere
gjennom mange år, og kan fortelle om både tid og sted der de er blitt tilbudt
denne styrkedrikken.

Dr.scient Wigernæs blir
av domsutvalget omtalt på følgende måte:

Det må for det første slås fast
at Wigernæs på grunn av sin faglige bakgrunn ikke kan pålegges en strengere
aktsomhetsplikt enn andre idrettsutøvere. Hennes forskning er ikke knyttet til
kosthold. Hun har, så langt domsutvalget har fått opplyst, ingen
spesialkompetanse som gir grunnlag for å slå fast at hun hadde en bedre mulighet
enn andre utøvere til å se sammenhengen mellom kaffeinntaket og grensen for
lovlig koffeinkonsentrasjon.

Selvsagt har hun det!
Det er jo faget hennes! Hun har LANGT bedre muligheter og forutsetning for å
vite sammenhengen mellom kaffeinntak og koffeinkonsentrasjon enn en «vanlig»
idrettsutøver!

Domsutvalget kom utrolig
nok til følgende:
Ine Wigernæs ikke kan bebreides
for at hun inntok en væskemengde kaffe og cola som
oppgitt,

Jeg skal si min
personlige, ærlige  mening: Jeg tror ikke på Valen og Wigernæs. Jeg
tror de begge har brukt koffeintabletter, noe som har vært  vanlig praksis både i sykling og
langrenn. Det er etter min mening lite sannsynlig at de  har drukket så store mengder kaffe som
skal til for å få en positiv dopingtest. De er begge klar over at kaffe
inneholder koffein. Og hvis de, som Wigernæs hevder, har drukket en STOR mengde
kaffe før og under konkurranse, eller som Valen hevder, har drukket sterk,
spansk espressokaffe, er testet og har over 12 mikrogram/ml koffein i urin, har
de brutt dopingbestemmelsene. 

Toppidrettsutøvere er
svært bevisste på hva de spiser og drikker!

– Utøverne har ansvar
for hva de spiser og drikker, og de har ansvar for å følge regelverket.  sier toppdrettssjef Bjørge Stensbøl.

Utrolig nok er
domsutvalget kommet til en annen konklusjon. Forståelig nok er avgjørelsene
anket.

Hva skal man si om
domsutvalget? Etter  min mening er
det et inkompetent supperåd.

Heldigvis slipper vi
flere slike avgjørelser fra dette supperådet. Om ikke så lenge blir det WADA’s
dopingkode vedtatt av Idrettstyret som gjelder. En positiv prøve vil være å anse
for en dopingforseelse uansett hva som er grunnen. Det kan pekes på formidlende
omstendigheter som gir mildere straff, men muligheten for frifinnelse vil være
minimal.

Det kan hevdes at
skjerpelsen setter idrettsutøvernes rettssikkerhet i fare, men det hensynet har
WADA valgt å overse.

Utøverne får med andre
ord et større ansvar. Det holder ikke å si at  man har fått i seg et forbudt stoff uten
å vite det.

Stian Stian, brumlebassen
min.

Fortell no ho mor om frokosten
din

Kva er det i ditt, kva er det i
datt

Er det meir enn rosiner og korn
du har tatt?

(Fra  «I ein sofa frå  Korea» av Jon Hjørnevik)

Ove
Austgulen,
overlege/idrettslege