I januar ble verdenscuprundene i Les Rousses i Frankrike og Planica i Slovenia også avlyst. Tilsammen har 8 av 23 verdenscuprenn blitt kansellert denne sesongen. Det er over en tredjedel. Ingen renn har blitt erstattet.

Det står i sterk kontrast til de langrennssporten sammenlikner seg mest med, nemlig skiskytterne. Der har alle renn blitt gjennomført. Alt går ikke alltid etter planen, men man får det alltid til på en eller annen måte. Man flytter noen renn her og endrer noe annet der. Senest under OL flyttet de kvinnenes fellesstart en dag tilbake fordi værmeldingen ikke var god. Langrennsleiren endte med å gjøre femmila om til 28,4 kilometer noen timer før start. Avlysning av hele femmila var et høyst reelt alternativ.

Billedlig kan man si at der IBU er en katt med stor fleksibilitet som alltid lander på beina, ser FIS mer ut som en sliten 90-åring på gamlehjem.

Vegard Ulvang er ofte den som må svare for FIS sine beslutninger i Norge. Han har sittet i styret og stell i mange år og har ved flere anledninger prøvd å nå fram med sine bekymringer, blant annet i podkasten Ski(d)nytt med Elin og Øyvind. I motsetning til IBU sitter ikke FIS på TV-rettighetene til sine egne arrangementer. De tilhører hvert enkelt nasjonale forbund. Dette er årsaken til at TV-rettighetene ikke er samlet hos en distributør, men spredt for alle vinder på fire ulike kanaler. FIS bestemmer i bunn og grunn to ting, hvilke konkurranseregler man skal følge og terminlisten. De eneste rennene de selv eier rettighetene til er VM.

Dette systemet har åpenbart ikke fungert så bra i de siste sesongene med mye usikkerhet.

IBU på sin side sitter på rettighetene til egne arrangementer. De selger dermed alt i en pakke, og de står mye friere til å justere konkurranseprogram og liknende. I FIS virker man totalt handlingslammet.

Da Norges Skiforbund arrangerte verdenscuprenn i Drammen og Holmenkollen forrige uke var de ansvarlige for arrangementet, de solgte TV-rettighetene og bortsett fra Coop-reklamene kan de selv selge sponsorplasser. OBOS var blant annet tungt inne som sponsor av Holmenkollen Skifestival.

For Norges Skiskytterforbund er situasjonen en annen. Neste uke er det verdenscupavslutning i Holmenkollen. Her er det organisert slik at Norges Skiskytterforbund får en sum penger av IBU til å arrangere skirennet på vegne av dem. De kan ikke selge sponsorplasser på samme måte. Inntektene tilfaller i mye større grad IBU.

På den ene siden er Norges Skiforbund mye rikere enn Norges Skiskytterforbund, på den andre siden er IBU mye rikere enn FIS.

Så tilbake til Østersund. De ville ikke påta seg verdenscupfinalen i langrenn på grunn av økonomisk usikkerhet rundt arrangementet, men hvorfor kunne ikke FIS gå inn å garantert for den summen som manglet. På sikt hadde vel alle vært tjent med at det ble arrangert renn? Problemet er at det ikke finnes penger i FIS til det. Inntektskildene kommer via salg av sponsorplasser på verdenscuparrangement, i hovedsak Coop, og penger fra IOC. Pengene blir brukt til å drifte organisasjonen, dele ut premiepenger og dekke reiseutgifter til landene. Det er rett og slett ingen midler i FIS til å arrangere skirenn.

Når ikke Russland kan arrangere, Norge arrangerer skiskyting den samme helgen og Sverige ikke klarte å regne dette hjem økonomisk blir det rett og slett ingen verdenscupfinale om halvannen uke.

Er løsningen på problemet å gi FIS mer makt? Det vil i så fall skje på bekostning av Norges Skiforbund og de andre nasjonale forbundene. Sannsynligvis går det kaldt nedover ryggen på mange når man hører det, men noe må gjøres. For hver verdenscuphelg som ikke blir arrangert taper langrenn terreng i kampen om interessen, talentene og pengene. Det er en vond spiral som er vanskelig å komme ut av.